Det er kommet en ny bok i Fruenes bibliotek.
Den heter
Øyet og virkeligheten.
Det er Kolbein Falkeid sin siste diktsamling.
Vi leser ordene.
De treffer tankene.
De treffer hjertet.
Vi nikker og sier
sånn er det!
Unas kafè
Langt og lenger enn langt
oppi skogen
er det en benk av gamle, grove stokker.
Det er Unas kafè, Una
som er fire gravalvorlige år
og den eneste som har nøkler til kafèen, nøkler
av den gjennomsiktigste luft.
Først, med et oppsyn av absolutt kyndighet,
stiller hun seg på stien foran benken
og låser opp ytterdøra, luft den også.
Så tar hun to skritt frem og låser opp
til det aller helligste, kafèen, selve kafèen!
Vi setter oss på den morkne benken,
utmattede etter den lange skogsturen,
skrubbsultne.
Una piler frem og tilbake,
plukker store blade av åkersennep og syre,
legger engsoleie, rødkløver og mye annet
som bare mesterkokkene kjenner til,
på de grønne tallerknene-
Og serverer oss - en etter en-
med den elegansen som bare prinsesser utlært i faget
kan fremvise.
Vi nyter hver munnfull og med andakt
i hvert tygg. Kjenner kreftene
langsomt komme tilbake. Takker for maten
og leverer tallerkenen til Una. Hun hiver dem bak benken,
enkelt og greit.
Så reiser vi oss, de to dørene låses,
kafèen stenges, Una blir Una igjen,
og på hjemturen fra denne kafèen
langt og lenger enn langt oppi skogen
sjangler vi lykkelig stappmette
ned til den lille byen
hvor hvert åpent kjøkkenvindu
lukter tarvelig middagsmat, en matt
avglans av herremåltidet
tarmtottene ennå tenker på.